Da Tommy Emmanuell besøkte Gran Canaria tidligere i vår gjorde han mer enn å opptre. Han inviterte også lokale gitarister til sin workshop for å dele sine gitarteknikker med dem.

Ser én i gjennom øynene til en kjendisjournalist må Tommy Emmanuel være bortimot den kjedligste av samtlige forgrunnsfigurer. En briljant gitarist ja, men det forekommer ikke noen skandaler å knipe fatt i. Det prates bare positivt om denne artisten. Antakelig derfor synes ikke sladrespaltistene Australieneren fortjener noen spaltemillimeter i den blankpolerte pressen?

En liten intim sal!

I konserthuset Alfredo Kraus i Las Palmas ble det arrangert en workshop for gitarister med den verdenskjente australske supergitaristen Tommy Emmanuel som læremester. Til den nette sum av 6 € åpnet auditoriet en av sine mange mindre saler til formålet. Et mindre antall spente gitarister av ulike nasjonaliteter hadde troppet opp til denne unike umistelige stunden.

Gitaretuier var anbrakt mellom stolradene. Klare til bruk når anledningen bød seg.

Tommy Emmanuel!

Kom sammen med sin engelske medhjelper. Vennlig ønsket han velkommen. Helt uten forvarsel hadde denne magiske mannen ”ryddet vekk” den potensielle distansen som ”hadde ligget i luften”. Et ordtak sier ”å bli tatt med storm”. Vel! I så fall var det treffende for dette intermessoet. Gitarkunstneren trollbant ”flokken” fra første øyekast. Med glimt i øyekroken orienterte han om sin tanke for denne undervisningen. Ikke mange sekundene var brukt opp før første strofen var et faktum.

Med gitaren som arbeidsredskap!

Skape musikeren sin egen arbeidsplass. Ikke var han klar over det da han som fire åring ervervet sin første gitar. Den hadde påmalt en piperøkende cowboy framfor leirbålet i hvit røyk. Strengene ”var bare en og en halv centimeter” fra gitarhalsen. En barsk start. Hans noe eldre bror Phil begynte også å spille gitar, og som fem åring dro de på turne sammen med resten av familien. Moren spilte Hawaii gitar og trengte ”backing”. En musikalsk løype uten sidestykke ble på denne tiden staket ut. Ingen visste om det da.

Sykdom hold på å sette en effektiv stopper for Tommy. En alvorlig gulfebersykdom påførte han innskrenket hørsel like etter fødselen. Periodisk var det kritisk om han ville overleve. Etter krisen fortalte legen til foreldrene at han i ytterste konsekvens kunne bli hundre prosent tunghørt.

Nå ble ikke utfallet så dramatisk. Betydelig redusert hørsel fikk han, men plenty til at han kunne høre musikk og mer til. Noter lærte han imidlertid aldri.

Rytmen er avgjort medfødt. Tommy Emmanuel refererte til forsamlingen en historie fra han var fire år og som er gjenfortalt av hans mor. Hun forsto at pjokken var en smule utenom det typiske da han vugget til trommelen i vaskemaskinen. Og det i takt. Siden har han gynget eller trampet i takt med musikken. Alltid!

I totale førti åtte av hans femti to år (f. 31 05 1955) har han vært intenst forankret til variert musikk. Noe ytterligere arbeid har han aldri utøvet. Det bare ble slik.

Hvor mangfoldige tusen øvingstiner!

Som sitter i kroppen på utøveren finnes det ikke statistikk over. Det er nødt til være klekkelig etter så mange tiår i faget. Foruten gitar virtuos er han profesjonell batterist og dugelig låtskriver. Det uten å forstå seg på noter. Alt arrangeres med akkorder. Når inspirasjonen ”siver inn” er det for Tommy Emmanuel av stor betydning å legge hånd på gitaren. Uansett hvor han enn er. I buss. Om bord i fly. I drosjebil eller på flyplasser eller hotell rom for den del. Slike steder beskrives som enkelte ”skrivestuer”.

Ideen er ikke å finne på noe originalt ustanselig. Det er allment akseptert innenfor musikkmiljøet at kunstnerne” plagierer” deler av harmonier og akkorder hos hverandre. Selvsagt ikke alltid, men når det fornemmes riktig for å få en gunstig ”sound” i musikkstykket. Det er ikke gitt å skape fullt ut nylaget musikk tvers igjennom til ethvert tidspunkt. ”Vi stjeler litt fra hverandre” av og til smiler fingerpickeren i det han river i en kjent gitarstubbe ”from the good old days”.

Drivkraft hentet han fra de dyktigste av de beste. Ofte artister med andre musikkarter enn den han selv presenterte. Det var ingen verdi i å spisse ører til de nest beste. Formater som George Benson, James Taylor, Phil Collings og Count Baisie samt Elvis Presley og Ella Fitzgerald, stod i spissen for stjernagaleriet. Ella var i tillegg en av de ubetinget beste til å improvisere. Bare det et uttømmelig oppkomme i seg selv. I ungdommelig alder lyttet han mye til blant annet Don Mclane og The Shadows med Hank Marvin i spissen.

Noen av hans store idealer gjennom tidene var blant annet Chat Atkins, Merl Traves og Arthur Smith.

Komponeringen starter med at han inne i seg hører en melodi. Knyttet til dette ”hører” han instrumenteringen og akkordene. Etter hvert er det blitt en låt. Før den fremføres offentlig første gang er den i alle fall gjennomspilt minst tusen ganger. Tommy fremhever for publikummet gjennom hele orienteringen betydningen av å perfeksjonere seg. Det finnes ingen enkel veg til mål. Har aldri vært og vil ikke noen gang komme til å bli.

Det er av grunnleggende verdi å dra nytte av sine følelser som musiker og komponist.

Groove!

Samspillet mellom magen - hjertet og hodet og tiden, er en fundamental nøkkel. Artisten bruker sin egen kropp som rytmemaskin. Automatisk trampes takten. Tommy fortalte at han ikke klarte å skjønne hvordan en musikkutøver kunne spille uten å ha en indre takt som ”følgesvenn”. Sett fra hans ståsted var det umulig å kunne prestere på toppnivå om ikke en slik forbindelse forelå.

Ved å framføre”Somewhere over the rainbow” på to varierte måter illustrere artisten en ”flat” spillemåte og en følelsesladet mulighet. I den siste versjon henstilte han til å låne øre til melodien som alltid kom litt etter akkorden. Knepet var å gjengi den som om solopartiet i instrumentet var sangeren. Ved å fremføre en låt på lignende måte hevdet Emmanuel at den følelsesmessige klangen kom mer til sin rett. Åpenbart hadde han rett.

En av verdens beste låtskrivere – John Lennon – komponerte en av tidenes beste sanger. Imagine! Å spille den låten uten følelse er tabu. Gitaristen levner liten tvil til forsamlingen om hans mening på de som tidvis tar sjansen på ”å torturere” det musikkstykket. Tommy tolker og viser i detalj gitaristene i salen måten å spille Lennon stykket på. Med innlevelse. Han gjentar ”hør melodien som en sang” og spill deretter. – ”Få melodien til å synge”. – Akkorden før melodien!

Som et annet eksempel nevner han Mona Lisa av Nat King Cole. Lytt etter artistens stemme mens dere spiller. Det er kunsten og anstrengelsen. Repeter og ikke gi opp. Bare se på meg. Et levende kasus på at øvelse gir resultater. Vel! Noe ”medfødt” finns vel tenkte vi.

Med over tre hundrede reisedøgn!

Er det soleklart at noe familieliv har det ikke vært så lett å praktisere. Hans to barn Angelina og Amanda på henholdsvis seksten og atten år, bor sammen med sin mor i England. Selv har han hus i Nashville. Størsteparten av året blir det forskjellige steder i ulike land og med hotell som bosted.

Lizzie Watkins vokalist og låtskriver og Tommys forlovede deltar på reisene og synger på konsertene. Med lydmann og annet personale er de i alt 5 stykker som ”er på vegen” nesten året rundt.

Lengselen etter barna er stor og han forsøker å besøke dem minst to dager pr måned. Passer det blir de også med på en turne eller to.

I have always thought of you!

Var tittelen på en nyskrevet låt som hans 18 årige datter Amanda ønsket skulle være til sangen han ved en anledning spilte for henne. Musikkstykket satte mange følelser i sving. Tommy Emmanuel ble blank i øynene da han memorerte historien. Mannens empatisk side slo inn på flekken. Engasjementet i salen var til å ta og på. I vel fire minutter var vi vitne til en rørt musikers ”kontakt” med sin kjære datter Amanda. – Det var en meget sterk opplevelse.

Gitaristen delte mange personlige historier og tilkjennegav og dokumenterte den personligheten har var. Smilende fortalte han Amandas forhold til hans utgitte plater. Hun foretrakk demonene og samlet således på dem. Angelina var motsatt. Der i gården var det cd og DVD’er som var tingen. Også den yngste hadde sine favorittlåter.

En sterk og minnerik gitar undervisning!

Nærmet seg slutten etter over to timer og førti minutter. Alle i salen var kjempefornøyd. Å treffe medmennesket Tommy Emmanuel hadde vært stort. En til bunns solid og komplett multikunstner. Imøtekommende og kjemisk renset for stjernenykker. Med den fenomenale evne til å plassere seg midt bland publikum for så å bli der. Ikke å undre seg over at sladrespaltistene brukte lite tid på et slikt individ.

Det som en del musikere denne kvelden hadde vært vitne til, må vel karakteriseres som at ”det usannsynlige var overkommelig”. Ikke en optisk opplevelse introdusert av Tore Torell. Her ”tryllet” like greit den langveisfarende gitarspilleren et helt orkester alene. Solospill, rytme og bass og tidvis slagverk. Alt i ett. Hva hadde de vært vitne til? Musikerne i ”lillesalen” i konserthuset gjennom de ethundrede og seksti minuttene Tommy Emmanuel forhekset dem? I alle fall et musikalsk eventyr av ypperste klasse.

I timen etter workshopen forlot ingen salen. Alle pludret litt med helten som velvillig sto til disposisjon. På ingen måte en person høyt hevet over forsamlingen. Tommy presiserte verdien av slike øyeblikk. Uten publikum hadde han ikke levebrød. Og selvsagt var det bestandig trivelig å utveksle erfaring med andre gitarister fra ulike nasjoner. En gigantisk gitarundervisning med en særdeles jordnær og personlig fremføring, kom til sitt endepunkt. Allerede nå har samtlige plottet inn autosøk på heltens neste besøk i Las Palmas. Det sier vel det meste?

Første desember 2007 er det mye som tyder på at Trondheim får besøk av denne supergitaristen. Helt sikkert er det at andre desember 2007 spiller Tommy Emmanuel i Oslo konserthust klokken sju på kvelden. For en førjulspresang! Heldiggriser.